Selv-disiplin kan bli sett på som en negativ ting, noe man gjør i militæret, eller
noe som er forbundet med  å være streng med seg selv. Jeg tenker at det er helt motsatt, disiplin er en kjærlighetserklæring til selvet, så lenge man er medfølende med seg selv i samme slengen. 

Selvkritikk vs Medfølelse 

Sinnet prøver å holde deg trygg

Bevisst, eller ubevisst så er sinnet vårt veldig flink til å påpeke når vi gjør noe som er feil, noe som ikke er bra for oss, påpeke når vi ikke har gjort noe som vi skulle. Evolusjonsmessig så er sinnet en del av overlevelsesmekanismen i kroppen, så det vil hele tiden påpeke når du gjør noe som ikke er bra for deg.

Sinnet kan temmes 

Heldigvis så kan vi temme sinnet vårt, bli bevisst på tankene våre, og bestemme selv hva vi tenker, og dermed føler. Når du har en tanke, så matcher kroppen tanken med en kjemisk respons i form av hormoner. En kritisk tanke, vil skape en type kjemisk reaksjon, mens en medfølende tanke vi skape en annen type kjemisk reaksjon. 

Sinnet skaper kjemiske reaksjoner i kroppen 

Se for deg en sint & frustrert mor som forteller barnet sitt at det gjorde noe feil, noe som ikke er akseptert, noe som ikke er bra, og se for deg hvilken kjemisk reaksjon det skaper i det lille barnet. 

Se igjen for deg en en glad og medfølende mor, som forteller barnet sitt at det er perfekt, at det er elsket, og at det er mer en bra nok, og se igjen for deg hvilen kjemisk reaksjon det skaper i det lille barnet. 

Selv-disiplin er ingen straff 

Det å bestemme seg for å gjøre noe som er bra for en selv, er ingenting annet en gi seg selv kjærlighet, belønne seg selv og kroppen med noe som er bra. 

Problemet oppstår når du begynner å kritisere deg selv; du er håpløs, du klarer ingenting, du klarer aldri å følge en plan osv. Her har man også muligheten til å bruke medfølelse, isteden for selv-kritikk.

Eksempel fra eget liv:

Jeg kan bestemme meg for å starte dagen med en kald dusj hver dag neste uke, fordi jeg vet at det er bra for meg, jeg våkner opp, jeg føler meg energisk, jeg får mer ut av dagen, og det føles rett og slett digg etterpå. Det endrer den staten jeg er i. 

På onsdag våkner jeg opp, føler meg sårbar, kald og lite keen på å ta en kald dusj. Jeg vet at jeg kommer til å føle meg bedre etter en kald dusj, men jeg klarer rett å slett ikke den kalde dusjen i dag. 

Jeg har nå 2 valg, jeg kan kritisere meg selv, eller jeg kan gi meg selv medfølelse. Begge kan gi motivasjon til å ta den kalde dusjen i morgen, men i lengden er jeg overbevist på at medfølelse vil gi best resultat på sikt: – Det går fint, ta en varm dusj i dag, så prøver vi på den kalde igjen i morgen. Du er flink, det går fint. Jeg er glad i deg. 

Vær grei meg deg selv

Det går helt fint å være selv-disiplinert, og samtidig grei med seg selv. Jeg har selv vært veldig streng med meg selv, veldig disiplinert, og sett hvordan dette har funket bra i perioder, men når jeg er bestemt, selv-displinert og medfølende meg meg selv, så gir deg bedre resultater i lengden, samtidig som at det føles bedre.  

Så dagens refleksjon: 

Selv-disiplin kan være en kjærlighetserklæring, så lenge du er grei med deg selv, så lenge du praktiserer medfølelse for deg selv. Uansett, så vil jeg minne deg på at du er bra nok, du er allerede perfekt akkurat sånn som du er. Men, det er samtidig ingen skam å ville bli bedre, eller få det enda bedre. Mennesket elsker vekst.